Viva la France

To uker i Frankrike for å klatre og oppleve fransk klatrekultur! For en fantastisk følelse å henge 20 meter over bakken i et tau langt unna kalde senhøstkvelder i Sogndal og høre studiepoengene tikke inn.



Måten kurset er lagt opp på er veldig fin for å få individuelt tilpasset utfordring på studentene. Ønsker en oppfølging så får en det av de to veilederene som er med fra høyskolen. men programmet var nokså fritt og man klatrer så mye en vil og de rutene man selv velger. utenom klatring hadde vi to økter daglig med studenttema hvor en student presenterte en del av pensum for resten av klassen. Dette hjalp både med å komme gjennom pensum på en god måte, men man får også øving i å presentere fagstoff for andre og stå foran en forsamling.

To ting jeg merket godt ved første klatreøkt etter frankriketuren var roen jeg hadde fått på led samt at det er fryktelig mange bolter inne i sogneveggen. For mens det var noen ruter med så få som 3-4 bolter pluss snufeste på en 13-15 meters rute i Frankrike så er det vel 8 pluss snufeste på 10-12 meter i sogndalshallen. Jeg merket også hvordan teknikk og styrke har forbedret seg betraktelig etter en slik intensiv økt selv om det tok flere uke etter hjemkomst til neste klatring.

Over Torstadnakken på torsdag

Denne turen er planlagt og ledet av oss studenter på B3 friluftsliv (3. året) og vi har medstudenter fra B2 (2.året) og valgfagsstudenter friluftsliv fra grunnfag idrett med på turen. På grunn av mange studenter i B3 og få studenter i de andre klassene gikk vi sammen to og to studenter som veiledere på turene for de B1 og B2 studentene. Turene ble lagt i nærområdet rundt Sogndal. over tre dager gikk vi fra sogndal sentrum til Turrli - Grøsete - Torstadnakken og ned til Anestølen lengst inne i Sogndalsdalen.

Gjennom turen så vi godt hvordan gruppeprosessene gikk fra å fokusere på det sosialet i gruppen til å bli mer oppgaveorientert. Selv om vi ikke var veldig bevisste på det så forandret vi også lederstil til en mer Abdikratisk og demokratisk lederstil etter som disse prosessene hellet mot det oppgaveorienterte.

Jeg savner oppfølging og en form for evaluering i etterkant av turen for å få fram hvilken erfaringer vi har gjort oss og hvilke læring vi klarer å formidle på tur. Turene blir gjennomført og det er eneste kravet som stilles fra høyskolen. Det er fint at man får en trygg ramme fra høyskolen for å forsøke seg som veiledere, men utover det ser jeg ikke den store verdien av denne turen uten at skolen har noen form for evaluering eller vurdering av turens planlegging og gjennomføring.

Nærøyfjorden i sakte film

Nærøyfjorden er en av to fjorder i Norge som har klart å lure seg inn på UNESCOs verdensarvliste. Det var detfor veldig passende å oppleve fjorden på en annen måte enn de mange tusen turistene som kommer inn og ut av fjorden i relativt raske båter. relativt fordi en ribb er betydelig raskere enn de større sightsingbåtene, men disse er igjen mye raskere enn de flotte tobåtene vi benyttet.

Ekte sognebåter tar seg kanskje ikke så ofte innover Nærøyfjorden lenger. Det tar for lang tid og er for mye slit i dårlige forhold til å være i nærheten av en praktisk båt i 2010. Men for en nydelig naturopplevelse der er å ta seg sakte fram i denne fantastiske naturen og virkelig føle hvor små man er utpå fjorden. Hvis turistene virkelig vil oppleve hvor storslått de norske fjordene er, så bør du gjøre det i små robåter med fire eller to årepar og ta seg et par dager gjennom fjorden istedenfor et kvarters knipsing fra stødige båter.

Bildene blir kanskje ikke så annerledes, men den følelsen og opplevelsen man sitter inne med i etterkant burde kunne markedføres og selges til reisende som har mulighet til å ta seg litt tid med opplevelsen.

Klatreekskusjon til Gol

Hva skal man gjøre på en klatreekskusjon i fire dager når storm og yr.no kun er uenige om hvor mye det skal regne? For regne det skal det! 15mm nedbør og sportsklatring og buldring går vel ikke som hån i hanske akkurat.
Da er det godt man har veiledere som også sjekker været og planlegger deretter. For tur ble det med både fin klatring, buldring og masse rigging med tau og karabiner.

Når det regnet så stod vi i bunnen av klippen i Gol og fikk fin veiledning på å rigge standplass, rigge taljesystem, rapell og topptaufeste. og med det samme kippen eller buldresteinene var tørre nok, så byttet vi ut tursko med klatresko og kalk til hendene og beveget oss vertikalt oppover.

Etter denne turen har jeg fått en forståelse for hvordan man klatrer på naturlige sikringer, og flere taulengder. Det er dermed ikke slik at jeg nødvendigvis føler meg komfortabel med å sette egene sikringer uten masse repetisjon. Men disse erfaringene sammen med erfaring med nedfiring og oppheising kommer nok til god nytte på neste klatreekskusjon til Frankrike, hvor dette skal repeteres og terpes.